Skeivpakistaner

Det finnes all slags minoriteter, mennesker med blondt hår for eksempel... mennesker som har fregner. En minoritet er bare ansett for å være en minoritet hvis den utgjør en trussel mot majoriteten. Trusselen kan være ekte eller innbilt, har ingenting å si. Og i det ligger frykten. Hvis minoriteten på noen måte er usynlig, da er frykten mye større. Og den frykten er grunnen til at minoriteten blir forfulgt. Så det ligger alltid en årsak bak. Årsaken er frykt. Minoriteter er bare mennesker, mennesker som deg og meg. - George, A Single Man 2009

Å hele tiden tenke på at man er annerledes hjelper ikke særlig når målet med hverdagen til en tenåring er å passe inn og bli usynlig i mengden. Jeg tror det mest forvirrende med å vokse opp som jeg gjorde var alle de forskjellige impulsene om ble skutt mot meg. Jeg hadde en tilbakeholden mamma som hele tiden passet på at vi aldri bråkte, at vi aldri tilegnet oss et negativt inntrykk, at vi aldri gjorde oss merket. Vi skulle bryte med stereotypen/fordommen om at innvandrerbarn var høylytte og rotete. Pappa var streng og samtidig liberal. Han ville være så norsk som mulig. Vi skulle fremtre som "norske" når vi var ute. Men når vi var hjemme så var det greit for ham å stille helt andre krav til oss. Dobbeltmoral var en av de første store ordene jeg lærte meg. Når jeg møtte mennesker ute så var det vanskelig å kombinere alle de forskjellige impulsene. Ifølge mange av de personene jeg ble kjent med så hadde jeg ett kjedelig liv. Et liv uten prestasjoner, hobbyer, aktiviteter og den type livsgleder som folk jeg møtte var vant til. Mens alt det her foregår, så kan du tenke deg en spinkel og redd liten bruning i skapet. Det var meg. Jeg hadde ikke noe ønske om å bidra med min lille hemmelighet. Å holde det inne hjalp ikke noe særlig med å utvikle personligheten min heller. Jeg var på en måte fanget i en ond sirkel der jeg hele tiden bagatelliserte tankene mine og meg selv. Jeg var ikke viktig nok for at det skulle bety noe. Dette var status quo igjennom mesteparten av barndommen min. Ihvertfall helt til at jeg begynte på videregående. De to siste årene på videregående og det første året på universitet er nok den perioden av livet mitt jeg er mest takknemlig for. Det er da jeg kom ut. Glemmer aldri det øyeblikket når broren min tok meg med ut for en kebab og sa at uansett hva jeg er, så har ikke det noe å si for hvem jeg er. Jeg trenger ikke å gjøre meg til. Jeg trenger ikke å falle i noen bås. Jeg trenger ikke å prøve å være noen andre enn den jeg er. Og at selv om jeg ikke kan bli gravid. Så betyr ikke det at jeg aldri kan ha barn. Jeg kan ha en familie. Og vi kan alle fortsatt være en familie sammen. Ingenting har endret seg og ingenting vil endre seg. Når jeg tenker over det så innser jeg hvor heldig jeg er som har den støtten fra søskene mine.  Jeg er en lykkeligere voksen enn jeg var et lykkelig barn. Men ikke alle kan ha like gode erfaringer med å komme ut av skapet... uheldigvis.      

Migrapolis - Skeive Meg